Hvorfor heter det Jazzcode?

Hvorfor heter det Jazzcode?

Det ligger to forklaringer bak opprinnelsen til Jazzcode, en som er personlig og en som er historisk.

Den personlige er at Carl vokste opp i et hjem der kunstnerisk utfoldelse var en del av hverdagen. Hans mor, Sidsel Paaske, var bildende kunstner med en tidlig interesse i Norge for pop kunst. Hennes kjærlighet for jazz smittet også over på Carl, og han ble tidlig kjent med Oslos jazzmiljø. Som ung jazztrommeslager reiste han til USA for å studere musikk og sitt instrument på New England Conservatory of Music, men tok også universitetsgrad i administrasjon.

Mens Carl fortsatte sitt virke som musiker, jobbet han også som konsulent, gründer, og markedssjef. Til stadighet oppdaget han at kravene til ledere i vår tid har mye til felles med kravene som stilles til jazzmusikere: evnen til å skape en felles kontekst som forener ulike folk til et felles formål, gjensidig tillit, improvisasjon, og innovasjon.

Dette førte i første rekke til en Harvard Business School case om Miles Davis og radikal forenkling, og deretter forelesninger og workshops på bl.a. INSEAD, London Business School, og Handelshøyskolen i København. Carl utviklet et konsept som kombinerer jazzkonsert med foredrag, der han demonstrerer og snakker om samspill og prestasjon i et jazzensemble og i organisasjonsliv og ledelse.

Flere tusen ledere, analytikere, og andre på høyden av sin profesjon har vært med på disse konsertene og sett hvordan tre-fire musikere som aldri har spilt sammen før anvender noen enkle prinsipper som gjør det mulig å skape unike, underholdende, og berikende opplevelser for seg selv og publikum. Disse prinsippene, og disse resultatene, er det som er blitt hetende “Jazzkoden” på folkemunne.

Den historiske henger sammen med tilblivelsen og utviklingen av musikkformen jazz. Ser vi på brytningspunktene i jazzhistorien, faller den sammen med noen av de viktigste samfunnsmessige endringene de siste hundre årene.

Den brøt opp institusjonell rasisme tidlig i det 20. århundret, ga sitt navn til de utagerende tendense på 20-tallet, ga “swing” i de vanskelige tredveårene, bidro til platebransjen og kringkasting, knuste den ene sosiale barrieren etter den andre, fremmer global kulturell utveksling, og ble et tidlig eksempel på “open source” bevegelsen.

Jazz makter å forene polariserende effekter fra standarder og improvisasjon, storband og små ensembler, solokarrierer og koordinasjon. De som lytter til jazz får oppleve det familiære og det nye i samme stykket. Jazz skaper og beseirer enorm kompleksitet til samme tid og er en kunstform tuftet på dyp teori og øvelse, øvelse, øvelse.

Jazz har gitt muligheter til de mest mangfoldige, og ofte de mest eksentriske individene. Flere av samtidens største musikalske genier har funnet utrykksform i jazz. Det er en musikkform som påvirker, og er blitt påvirket av, nær sagt alle andre musikkformer.

Og alt skjer i det øyeblikk noen få mennesker samles for å skape musikk.

Vi tror altså at jazz på mange vis viser en vei for vårt fremtidige arbeidsliv, der mennesker i stadig økende grad anvender unike menneskelige egenskaper. I en tid der rutine og forutsigbarhet forvaltes av maskiner, er det nettopp menneskers evne til å omstille og improvisere som vil gjøre den største forskjellen.

Slik jazz bygger på den enkeltes ferdigheter, eksperimenter og risiko, samlende referanser, og gjensidig tillit og respekt – slik mener vi at team som skal prestere må overgå tradisjonelle modeller som bygger på kontroll, mistillit, og forutsigbarhet. Vi mener altså at jazz på viktige måter representerer det mennesker kan best og lengter mest etter.

Legg igjen en kommentar