Jeg snakker ofte om «jazzaktige» jobber, jobber som i bunn- og grunn handler om komplekse interaksjoner (les artikkelen fra McKinsey, den er nyttig for å forstå hva jazzaktige jobber er), jobber som møblerer seg rundt forventet uforutsigbarhet og som er vanskelige å automatisere. Dette er de best betalte, mest strategiske jobbene, og de utgjør en stadig større del av arbeidsstokken i moderne samfunn. Men vi forstår disse jobbene dårlig. En måte å forstå de bedre på er å ta vår workshop.
Jazzaktige jobber er vanskelige å beskrive, de kan ikke «skriptes», det finnes ikke noe manus, de må ofte gjøres uten fullstendig tilgang til data og de krever ofte spesialiserte ferdigheter, dømmekraft, risikovilje, erfaring og timing. Ofte må jazzaktige jobber gjøres uten at det finnes fasitsvar eller «beste praksis»; hver situasjon krever sin egen løsning.
Vanskelig å automatisere. Nettopp fordi jazzaktige jobber er vanskelige å beskrive, er de også vanskelige å automatisere. Mange snakker om jobber som blir automatiserte. Jazzaktige jobber er de jobbene som blir igjen, altså de som ikke lar seg automatisere eller outsource.
Jazzaktige jobber vokser raskere enn alle andre jobber, og dette er de strategisk viktigste og de best betalte jobbene, samtidig som dette er jobber der teknologi spiller en underordnet rolle. Jazzaktige jobber kan være å utvikle nytt software, designe en ryggsekk for jegere, lage en markedskampanje for et flyselskap eller å mekle i en familie i krise. De kjennetegnes ofte ved at de i liten grad kan gjøres fortere, men utfallet kan variere avhengig av forberedelse, fokus og timing; hva forbereder du på forhånd, hva skal du fokusere på i øyeblikket, og når slår du til (jeg er trommeslager av utdanning, så dette er et relevant spørsmål:-).
Jazzaktige jobber krever ofte at vi utsetter beslutninger (fordi styringsdataene forandrer seg kontinuerlig), og de involverer et viktig konsept som jeg kaller for forventet uforutsigbarhet; du vet at du ikke vet hva som kommer til å skje. Hvordan forbereder du deg på en jazzaktig jobb. Et eksempel er en samtale; du vet at du ikke vet hva du skal si før du har hørt hva som blir sagt. Du utsetter altså hva du skal si til du hører hva som har blitt sagt. I min verden er det å utsette en beslutning også kalt improvisasjon. Det er det motsatte av planlegging, å fatte en beslutning tidlig.
Forberedelse og gjennomføring. Jeg tenker ofte at det er noe du kan gjøre før du går inn i en jazzaktig situasjon, og noe du gjør når du er i en jazzaktig situasjon.
Forberedelse: buffere, begrensninger og bekymringer
Forberedelse. Før du går inn i en live situasjon med forvenet uforutsigbarhet, enten det er en samtale, et møte eller et farlig oppdrag, er det ting du kan forberede selv om du ikke vet hva du står overfor. Jeg snakker her ofte om buffere, begrensninger og bekymringer:
- Buffere. Du bygger buffere rundt uforutsigbarheten. Hvis du ikke vet hvor mye mat du trenger, forsøker du å skaffe deg litt mer enn du tror er nødvendig. Hvis du vet visse ferdigheter er nødvendige, øver du på kjerneferdighetene så mye at du kan hente dem frem og kombinere dem uten å måtte tenke deg om. Hvis ikke vet hvor mye vann du trenger, forsøker du skaffe deg en tilgang som er større enn den du tror du vil trenge.
- Begrensninger. Det kan også være nyttig å tenkte på hva du ikke kommer til å trenge. Hvis du vet at det ikke blir kjølig, dropper du boblejakken. Kanskje vet du hvem du trenger å ha med deg og hvem du ikke trenger å ha med. Kanskje vet du noe om hvor lenge et oppdrag varer, og du skaper dermed begrensninger.
- Bekymringer. Her tenker jeg på ting som skaper bekymringer men som ikke må være der. Det kan være en idrettsutøver som drar til stadion dagen før et viktig løp for å fjerne bekymringen rundt nye steder. Det kan være en svaksynt person som går en løype flere ganger før skolestart for å vite at hun vet hvor hun skal. Det kan være en utøver som har skaffet noen til å hente i barnehagen, eller har sikret at alt ustyret fungerer FØR man går på scenen. Det handler om å fjerne bekymringer for ting som kan gå galt, men som kan adresseres på forhånd, FØR man går på scenen.
Gjennomføring: Fokus, fleksibilitet og timing
Fokus. I en jazzaktig situasjon er måten vi bruker vår oppmerksomhet på avgjørende for å få det utfallet vi ønsker. Vi må balansere vår evne til å observere hva som skjer, med vår evne til å påvirke og la oss bli påvirket. Det er altså viktig å ha rett fokus: dvs. vite hva vi må følge og hva vi kan ignorere.
Fleksibilitet. Vår evne til å være helt åpne er også viktig i en jazzaktig situasjon. Jo flere mulige utfall, jo viktigere blir det å ikke låse seg men være åpen for alle mulige utfall. I kampsport har man en utgangsstilling der du er best mulig posisjonert for ulike situasjoner. I jazz vet vi at jo mer avslappet du er, jo mer fleksibel er du. Og jo bedre du kan instrumentet ditt, jo mer fleksibel er du fordi du kan bruke din mentale kapasitet på observasjon uten å måtte tenke på hvordan du skal spille instrumentet ditt. Vi snakker morsmål. Du må kunne noe så godt at du kan det like godt som morsmålet ditt. Forventninger spiller også en rolle her fordi forventninger kan hemme deg i din fleksiblitet.
Timing. Når skal du si det? Når skal du slå til? Når bør du vente? Timing handler om å få maksimalt ut av dine handlinger ved å sette inn kreftene på det tidspunket som gir best forventet avkastning og samtidig minimalt med sløste ressurser. Hvis du kommer for tidlig til noe, må du kanskje vente. Kommer du forsent har kanskje toget forlatt perrongen. Timing er essensielt i jazzaktige jobber, og tempo er noe av det limet som sikrer at ulike handlinger skjer synkront, mikrojusteringer skjer ved at man har en felles underdeling.
